torsdag 20. desember 2012

Språkets viktighet hos småbarn og logopedens rolle

I følge en longituniell studie gjennomført av forskere ved Pennsylvania State University er småbarn med godt utviklede språkevner bedre til å håndtere frustrasjon og det er mindre sannsynlig at disse barna uttrykker sinne når de når førskolealder. 

Denne forskningen støtter jo den "klassiske tanken" om at når man er bedre til å sette ord på ting så har man også mer selvkontroll. Hvis jeg ikke tar feil er denne tankegangen i stor grad bakgrunnen for selvkontrollmestringsprogrammet ART (Agression Management Training).

Det er kanskje ikke ovverraskende at jeg som studerer logopedi la merke til denne studien med tanke på at den proklamerer viktigheten av språk. Men jeg tror oppriktig at det er viktig at vi er opptatt av språket hos små barn. Ikke i form av at logopeden kan sitte i enerom å trene på språket til barn. Det er heller foreldre og førskolelærere som må bemyndiggjøres til å legge til rette for positivt språklig samspill i naturlige situasjoner. De er eksperter på sine barn, og er i full stand til å gjøre dette like bra (hvis ikke bedre enn) logopedutdannede. Jeg tenker at den viktigste rollen til en logoped er å se på hvilken spesifikk(e) del(er) av språket (fonologi, artikulasjon, morfologi etc.) som har behov for støtte.

Enten du er førskolelærer, forelder, logoped e.l. må du gjerne komme med tilbakemelding på avsnittet over. Kanskje du har en annen oppfatning av rollene her?

mandag 17. desember 2012

Atferdsproblemer - aggresjonsutfordringer

Man trenger ikke ha jobbet lenge i skolen for å forstå at det finnes utfordringer knyttet til atferdsproblematikk. Foreldre jeg har pratet med har ofte “forsøkt alt” i møte med sitt barn. Mange ganger har det vært snakk om ADHD-relaterte utfordringer.

Den ene moren jeg pratet med hadde nærmest gitt opp fordi ingen fagfolk hadde klart å hjelpe henne skikkelig. Hun hadde vært både hos BUP, PPT osv. hvor hun hadde møtt alle slags fagfolk.

Jeg har ikke noe generelt ekspertsvar på hvordan man skal møte problematferd i form av aggresjon (det tror jeg ingen har). Dette innlegget er ment som et lite bidrag som kanskje kan gjøre oss mer bevisst på hva egentlig aggresjon er/kan være. Før jeg kommer nærmere inn på aggresjonsteori vil jeg dele en erfaring fra praksis.

Eksempel fra praksis

Jeg husker godt en spesifikk episode i praksis da vi forsøkte å finne frem til årsaken til et barns utagerende atferd. Barnet hadde slått den ene læreren i kjeven (til blods) etter gymtimen, uten forvarsel. I ettertid bestemte vi oss (meg og en annen spespedstudent) for å intervjue forskjellige læreres oppfatning av denne elevens utagerende episode.

“Det som var veldig interessant, er at alle tre lærerne hadde forskjellige årsaksforklaringer på aggresjonsutfallet”

Det som var veldig interessant, er at alle tre lærerne hadde forskjellige årsaksforklaringer på aggresjonsutfallet. Den ene læreren mente lite struktur i klassen var problemet, mens den andre læreren tenkte eleven hadde vansker med å sette ord på sine følelser. Jeg har ikke noe svar på hva som var årsaken i dette tilfellet, men lærdommen her tenker jeg er at man skal være forsiktig med å trekke for raske konklusjoner om årsaksforhold. Jeg tror ofte det kan dreie seg om komplekse sammenhenger hvor flere ting er med å bidra til den aggressive atferden.

Ulike former for aggresjon

Jeg fikk inspirasjon til å skrive dette innlegget etter å ha lest en oppsummeringsartikkel (i tidsskriftet Spesialpedagogikk, som for øvrig er en journal med ganske høy kvalitet!) om en masteroppgave som dreide seg om læreres oppfatning om aggressiv atferd. En av antydningene her var at det kan være nyttig for pedagoger (og andre som arbeider med utfordrende atferd) å ha en felles forståelse for hva aggresjon er. Selv tenker jeg dette kan være veldig nyttig.

Et viktig ting som jeg tror bør fremheves er at aggressiv atferd kan være funksjonell for noen barn og unge, rett og slett fordi den er på en effektiv måte kontrollerer andres atferd. Aggressiv atferd kan også føre til at foreldre, lærere eller jevnaldrende forsøker å hindre sinneutbrudd gjennom å umiddelbart gi etter i forhold til barnets krav (Ogden, 2009). Jeg tenker at hvis man er klar over dette kan det flytte perspektivet fra å se på barnet som “en drittung” til å se på det som en som forsøker å dekke behovet sitt på en mest mulig effektiv måte.

(Ogden, 2009) sier det finnes flere former for aggresjon, og at den vanligste er affektiv og instrumentell aggresjon.

Affektiv aggresjon springer ut av et intenst sinne og raseri, og kan skyldes at barn er hevngjerrige eller har behov for å beskytte seg. Dette kan gi utslag i voldelige episoder med store konsekvenser både for gjerningsmann og offer.

Instrumentell aggresjon er imidlertid den vanligste formen for aggresjon der barn handler aggressivt for å skaffe seg noe eller å få viljen sin. Slik atferd kan krenke, ydmyke eller tvinge andre og den viktigste drivkraften synes å være et sterkt ønske om å dominere eller kontrollere andre.

En tredje form, impulsiv aggresjon, handler om plutselige episoder uten tydelige signaler om at noe kommer til å skje. Slik aggresjon kan observeres hos barn og unge som er irritable eller som har sterke humørsvigninger. Hver episode kan være av kort varighet og avtar like raskt som de oppstår.

Hvordan kan man så møte de ulike formene for aggresjon? Her er det vanskelig å gi generelle svar. Jeg ser at innlegget begynner å bli langt så jeg har bare lyst til å gi en liten kommentar til hvordan man kan møte instrumentell aggresjon. Hvis et barn stadig lærer seg at det er effektivt å handle aggressivt for å oppnå viljen sin tenker jeg vi voksne har et ansvar for å lære barnet andre teknikker for å få viljen sin. Her er det aktuelt å prate om opplæring i sosial kompetanse, som jeg kanskje kommer tilbake til i et senere innlegg.

Jeg håper dette innlegget kan hjelpe oss til å ikke trekke så raske slutninger om årsaken til andres aggresjon.

Litteratur:
Ogden, T. (2009). Sosial kompetanse og problematferd i skolen. Oslo: Gyldendal akademisk.

onsdag 5. desember 2012

Spesifikke språkvansker - en undervurdert vanske?

Spesifikke språkvansker (SSV) betyr, litt forenklet sagt, at en eller flere språklige modaliteter er svekket, uten andre mentale og fysiske medfødte vansker viser seg.

"Hun påpeker videre at det er for lite kunnskap om fenomenet, og at mange barn på grunn av dette ikke får den hjelpen de trenger."


I det følgende youtubeklippet hevder den kjente professoren Dorothy Bishop at det ca. ett barn i hver skoleklasse som har SSV, noe som tilsier at det finnes like mange barn med SSV som barn med lese- og skrivevansker. Hun antyder videre at det er for lite kunnskap om fenomenet, og at mange barn på grunn av dette ikke får den hjelpen de trenger. Se klippet her: http://www.youtube.com/watch?v=sh0pEex81Gw